maidenfan88

Historie
Den lange – og tidvis kronglete – veien til verdensberømmelse begynte i mai 1975, da Steve Harris og Dave Murray møttes. Etter over tredve år med mange utskiftinger, spesielt i begynnelsen, er det fremdeles de to som sitter i førersetet i bandet.

Begynnelsen
Iron Maiden gjennomgikk latterlig mange utskiftinger i løpet av 1970-tallet, og i denne perioden livnærte bandet seg ved å spille for det meste på punk-klubber rundt omkring i Londons østkant. Selv om Iron Maiden var et metal-band inspirert først og fremst av Deep Purple, Yes, Wishbone Ash og Black Sabbath, bar musikken deres preg av en rask punk-stil i begynnelsen. Et avbrekk fra denne stilen kom imidlertid da originalvokalisten Paul Day forlot bandet til fordel for Dennis Wilcock. Mens Day var en tilhenger av punk-stilen, var Wilcock som KISS-fan mer interessert i bruk av pyroteknikk, sminke og falskt blod på scenen.

Hvis bandet hadde vært punkete før, så ble de ikke mindre punkete da Paul Di'Anno overtok som vokalist. Plateselskapene hadde i årevis prøvd å overbevise Iron Maiden om å klippe håret og ofre metal-stilen til fordel for en «mer punkete stil», og med korthårede Di'Anno som frontfigur kunne bandet blande de to stilene til en salig miks av klassiske tema, galopperende metal-rytmer og kjappe «hardcore gitarriff». I løpet av 1978 klarte Harris og Murray sånn noenlunde å stabilisere besetningen i bandet, som nå bestod av Harris, Murray og Di'Anno, i tillegg til trommeslageren Doug Sampson.

Iron Maiden var en sensasjon i det engelske rockemiljøet på denne tiden. Bandet hadde spilt sammen i bare tre år, men hadde på den tiden fått en lojal skare av tilhengere. De hadde imidlertid ikke spilt inn noe av musikken de hadde laget enda, og 31. desember 1978 spilte bandet inn en av de mest berømte demoene i rockehistorien. Demoen inneholdt fire låter, og tre av dem ble med på singelen The Soundhouse Tapes (1979), som den dag i dag er et yndet objekt som bootleg og piratkopi.

Soundhouse Tapes ble utgitt 10. november 1979 i bare 5 000 eksemplarer, som alle ble revet bort i løpet av en uke. Singelen ble utgitt som en originalkopi igjen i 1996, fremdeles i en begrenset utgave, og disse kopiene gikk for tusenvis av kroner. To av låtene på singelen, «Prowler» og «Iron Maiden», gikk rett inn på førsteplass på de engelske metal-hitlistene.

Tidligere hadde Dave Murray blitt akkompagnert av en ekstra gitarist, men mesteparten av 1977 og 1978 var han alene som gitarist. Dette endret seg med Tony Parsons inntreden i 1979. I slutten av oktober samme år skrev Iron Maiden under på en større avtale med plateselskapet EMI – avtalen ble ikke offentliggjort før 15. desember – en avtale som markerte starten på et samarbeid som skulle vare i nesten 15 år.

Nesten samtidig sluttet Parsons i bandet – etter bare 10 uker – og ble erstattet av Dennis Stratton. I utgangspunktet ønsket bandet Murrays barndomskamerat Adrian Smith som arvtaker etter Parsons. Tidlig på 1970-tallet hadde de også spilt i et skoleband som het «Evil Ways». Smith var på denne tiden opptatt som vokalist og gitarist i sitt eget band, Urchin. Noen måneder etter, i januar 1980, måtte også trommeslager Sampson kaste inn håndkleet, på grunn av sykdom. Han ble erstattet av Clive Burr, og bandet var med dét klar til å gå i studio for sitt første album.

Oppturen
Album Iron Maiden ble sluppet i 1980 og fikk gode kritikker på toppen av et bra salg. Bandet åpnet for KISS på deres 1980 Unmasked Tour, i tillegg til at de åpnet for legendariske Judas Priest på enkelte konserter. Etter KISS-turnéen ble Dennis Stratton sparket fra bandet på grunn av «kreative og personlige forskjeller», og endelig lå alt til rette for Adrian Smiths inntog i bandet.

Smith brakte noe nytt til Iron Maidens lydbilde. Hans bluesinspirerte, og til tider eksperimentelle, stil var nesten totalt motsatt av Murrays raske stil. Et av bandets varemerker er de «doble tvillingharmoniene» som Murray og Smith leverer, en stil som uten tvil ble inspirert av Wishbone Ash og Thin Lizzy, men som ble brakt videre til et helt nytt nivå i Iron Maiden.

I 1981 ga Iron Maiden ut sin andre album, Killers. Dette albumet inneholdt noen av bandets første skikkelige slagere, og det var med dette albumet de ble introdusert til et amerikansk publikum for første gang. På denne tiden var Iron Maiden hovedattraksjonen blant bandene som utgjorde den britiske metal-bølgen; the New Wave of British Heavy Metal. Killers er fremdeles et av bandets raskeste og hardeste album, og er et favorittalbum for mange av de mest hardbarka tilhengerne.

«Gullalderen»
Som en gruppe var Iron Maiden aldri involvert i mye festing eller misbruk av narkotika, om man ser bort fra vokalisten Paul Di'Anno. Idét de var i ferd med å få sitt store gjennombrudd i USA, ble oppførselen til Di'Anno mer og mer ødeleggende for bandet, noe som i tur hadde en negativ effekt på fremførelsen av musikken, og i 1982 ble han byttet ut til fordel for tidligere Samson-vokalist Bruce Dickinson.

Dickinson hadde en mye bedre måte å tolke – og synge – sangene på, og stemmen hans hadde en helt annen rekkevide enn vokalistene før ham. Hans debut med Iron Maiden var med albumet The Number of the Beast, som blir regnet som en klassiker innen heavy metal-sjangeren. Albumet ble en suksess over hele verden, og spesielt to låter satte ettertrykkelig merke etter seg; «The Number of the Beast» og «Run to the Hills».

For første gang dro bandet på en verdensturné, hvor de besøkte bl.a. USA, Japan og Australia. Turnéen ble imidlertid forstyrret av religiøse grupperinger som hevdet at Iron Maiden var et satanistisk band på grunn av de mørke tekstene, som de påstod handlet om Satan. Egentlig var det bare én av låtene – «The Number of the Beast», som er en anti-satanistisk låt som dreier seg om et mareritt – som berørerte «den mørke siden av teologien». Iron Maiden benektet selvfølgelig alt dette, og til dags dato har ikke bandet gitt ut et eneste album som måtte ha blitt merket med advarsler på grunn av innholdet.

Etter den enorme suksessen med The Number of the Beast, hadde bandet blitt superstjerner verden over. Før de gikk tilbake til studio i 1983, ble trommeslageren Clive Burr byttet ut med Nicko McBrain. De neste årene ga Iron Maiden ut fire album som alle solgte til flere ganger platina flere steder i verden; Piece of Mind (1983), Powerslave (1984), Live After Death (1985) og Somewhere in Time (1986). Overalt hvor de dro samlet de et stort publikum, spesielt i Sør-Amerika, Asia, Australia og i USA, hvor de fremdeles er veldig populære når de er ute på turné.

Alle disse albumene inneholdt kompliserte melodier, hyppige rytmeskifter, og ofte klassiske temaer. I motsetning til mange andre lignende band på den samme tiden, unngikk Iron Maiden bevisst sanger som dreide seg om alkohol, narkotika, sex og kvinner – sistnevnte dog med to unntak (Sangene «Charlotte the harlot» og «22 Acacia Avenue»). Tekstene dreide seg i stedet mye om engelsk litteratur («The Rime of the Ancient Mariner») og historie («Alexander the Great»). Musikken ble ofte betegnet som «intelligent metal», og er fremdeles regnet som i en klasse for seg selv om man sammenligner med mange andre metal-band på 1980-tallet.

Eksperimenteringen
I 1988 prøvde bandet en annerledes tilnærming til deres syvende studioalbum, Seventh Son of a Seventh Son. Dette var en konseptalbum som omhandlet barn med klarsynte evner, og var basert på boken The Seventh Son av Orson Scott Card. Det var det mest eksperimentelle Iron Maiden-albumet de hadde laget til da, og blir ofte referert til som bandets kreative toppunkt, men samtidig slutten på «gullalderen».

Nedturen
For første gang på sju år opplevde bandet en utskifting av medlemmene, da gitarist/vokalist Adrian Smith sluttet. Tidligere gitarist i Gillan, Janick Gers, ble valgt som erstatter for Smith, og i 1990 ga bandet No Prayer for the Dying, som fikk en dårlig mottakelse blant tilhengerne. Med dette albumet gikk Iron Maiden tilbake til den litt tyngre stilen, men tekstene var enklere, og musikken i seg selv ikke var så utfordrende som tidligere. I tillegg begynte vokalisten Bruce Dickinson å eksperimentere med en skarpere stemme, noe som heller ikke ble tatt godt imot blant tilhengerne. Albumet var imidlertid en kommersiell suksess, og resulterte i én topplassering på hitlistene med låten «Bring Your Daughter to the Slaughter», fra skrekkfilmen A Nightmare on Elm Street 5.

Før utgivelsen av No Prayer for the Dying, begynte Dickinson en solokarriere parallelt med å være vokalist i Iron Maiden (Janick Gers var forøvrig gitarist i bandet hans). Han fortsatte å turnere for Iron Maiden i 1991, og gikk i studio med dem igjen for å produsere suksessalbumet Fear of the Dark. Albumet ble utgitt i 1992 og hadde flere låter som ble meget populære blant tilhengerne, bl.a. «Afraid to Shoot Strangers» som retter et kritisk blikk på Gulfkrigen.

Selv om metal ble sett på som gammeldags i 1992 – grunge var populært på dette tidspunktet – fortsatte Iron Maiden å spille for utsolgte arenaer verden over. Dickinson sang fremdeles på en skarp måte, og flesteparten av tekstene var en nedtur i forhold til bandets tidligere suksesser. I 1993 forlot Bruce Dickinson bandet til fordel for sin egen solokarriere. Dette var et hardt slag for både Iron Maiden og tilhengerne. Dickinson lovte imidlertid å være i bandet frem til slutten av året, noe som resulterte i et par konsertalbum som ble utgitt utpå høsten.

Å starte på nytt...
Iron Maiden prøvde ut hundrevis av vokalister før de til slutt valgte Blaze Bayley i 1994. Blaze hadde tidligere vært vokalist i Wolfsbane og viste seg å være en verdig arvtaker etter Dickinson, selv om stemmen hans ikke hadde den samme rekkevidden som Dickinsons.

Etter tre år siden forrige album, ble The X Factor sluppet i 1995, og for første gang ble tilhengerne splittet opp; enten elsket man albumet, eller så hatet man det. Mye av grunnen til denne splittelsen må nok skyldes at lydbildet på The X Factor var veldig forskjellig fra alle de andre albumene bandet hadde utgitt. Albumet serverte den ene mørke og dystre låten etter den andre, noe som muligens skyldes Steve Harris sine personlige problemer på denne tiden. Den 11 minutter lange episke låten «Sign of the Cross», som omhandler inkvisisjonen, står imidlertid frem som en ekte Iron Maiden-klassiker.

I 1996 var bandet for det meste ute og turnerte, før de igjen returnerte til studioet for å produsere Virtual XI. Albumet ble sluppet i 1998, var helt klart mye «gladere» enn The X Factor, og hadde noen riktige juveler av låter, bl.a. «The Educated Fool» og balladen «Como Estais Amigos». Av en eller annen grunn ble den dårligste låten, sett fra tilhengernes side, «The Angel and the Gambler», en skikkelig slager. Dette resulterte selvfølgelig i at mange hørte denne sangen før de bestemte seg for om de skulle kjøpe Virtual XI, noe som igjen resulterte at de ikke kjøpte albumet. Virtual XI ble aldri noen salgssuksess, og ble den første platen fra Iron Maiden som ikke solgte mer enn én million eksemplarer.

Gjenforeningen
Tidlig i 1999 forlot Bayley Iron Maiden, og bare noen måneder senere sjokkerte bandet verden da de annonserte gjenforeningen med ikke bare vokalist Bruce Dickinson, men også tidligere gitarist Adrian Smith. På toppen av det hele skulle også gitarist Janick Gers fortsette, slik at Iron Maiden nå ville ha hele tre gitarister! I tillegg valgte Dickinson å gå tilbake til sine «rene stemme», og alt var bortimot 80-tall igjen. Bandet dro ut på en gjenforeningsturne, og samlet både gamle og nye tilhengere over hele verden.

I 2000 begynte perioden man godt kan kalle «de progressive årene». Bandet slapp albumet Brave New World, basert på Aldous Huxleys roman med samme navn. Låtene var lengre, og tekstene omhandlet alt fra mørke temaer til samfunnskritikk. Bandet fikk en ny tilhengerskare med eksperimenteringen innen progressiv metal, og Brave New World ble sett på som det beste Iron Maiden-albumet på over 10 år.

Verdensturnéen endte i januar 2001 med en konsert på Rock in Rio-festivalen. For bandet, og ikke minst tilhengerne, var det som en drøm gikk i oppfyllelse; Iron Maiden var tilbake der de var på sitt største på 1980-tallet.

Iron Maiden under en konsert i Frankrike i 2005Bandet fortsatte med sin progressive trend med albumet Dance of Death (2003). Albumet solgte til platina i flere land, og etterlot seg ingen tvil om at Iron Maiden fremdeles var en heavy metal-sensasjon. Enkelte går så langt som å si at Dance of Death faktisk overgikk Brave New World når det gjelder kreativitet, og at den er det beste albumet siden Seventh Son of a Seventh Son fra 1988.

I 2005 annonserte Iron Maiden en turné for å feire at det hadde gått 25 år siden deres første album ble sluppet, og at det hadde gått 30 år siden bandet ble opprettet. En nyutgivelse av Number of the Beast-singelen gikk rett inn som nr. 3 på de britiske hitlistene. Turnéen skulle også støtte opp omkring utgivelsen av DVD-en The Early Years, som er en hyllest til dem selv og musikken de laget i perioden rundt 1980–83.

DVD-en Death on the Road kom ut 6. februar 2006, og ikke i 2005 som mange forventet. Et nytt album ventes imidlertid ikke før høsten 2006.

Myter og fakta

Sataniske beskyldninger
Utgivelsen av The Number of the Beast i 1982 satte fart på mølla hos enkelte når det gjaldt å beskylde Iron Maiden for å være satanister, spesielt i USA. Selv om bandet selv prøvde å avvise beskyldningene ved å påpeke at sangen handler om en drøm Steve Harris hadde, trodde media noe helt annet. En gruppe kristne bestemte at alle bandets album (sammen med Ozzy Osbournes album) skulle ødelegges.

Mens bandet var på turné ifm. albumet var produsent Martin Birch involvert i en bilulykke med en gruppe kirkegjengere. Regningen for reparasjonen kom seg på 666 pund. Birch nektet å betale denne summen – han ville heller betale mer!

På denne tiden var det i tillegg mye oppstuss rundt sataniske beskjeder som ble «gjemt» i musikken til, spesielt, de litt hardere bandene. Slike beskjeder ble som regel oppdaget ved spille den aktuelle sangen baklengs. På Piece of Mind-albumet hadde Iron Maiden valgt å inkludere en slik beskjed på starten av «Still Life», men beskjeden er langt fra satanistisk; «'What Ho', said the thing with three bonces... do not meddle with things you do not understand!», etterfulgt av et rap. Enkelt oversatt betyr dette noe sånt som at man skal ikke «tulle med noe man ikke har peiling på».

«Dune»
Det oppstod en mindre konflikt med forfatteren Frank Herbert da Iron Maiden ønsket å lage en sang basert på, og med samme navn som, boken Dune. Ikke nok med at Herbert nektet bandet å bruke tittelen Dune, han tillot heller ikke at åpningen sangen inneholdt fraser fra boken. Låten skiftet dermed navn til «To Tame A Land», og er den siste låten på Piece of Mind-albumet som ble utgitt i 1983.

Medlemmer
Nåværende medlemmer
Bruce Dickinson – vokal
Dave Murray – gitar
Adrian Smith – gitar
Janick Gers – gitar
Steve Harris – bass
Nicko McBrain – trommer
Tidligere medlemmer
Vokalister
Paul Day – (1975–76)
Dennis «Den» Wilcock – (1976–77)
Paul Di'Anno – (1977–81)
Blaze Bayley – (1993–99)
Gitarister
Dave Sullivan – (1975–76)
Terry Rance – (1975–76)
Bob Sawyer – (1976)
Terry Wapram – (1977)
Paul Cairns – (1977)
Paul Tod – (1977)
Tony Parsons – (1979)
Dennis Stratton – (1980)
Trommeslagere
Ron Matthews – (1975–77)
Barry Graham – (1977)
Doug Sampson – (1977–79)
Clive Burr – (1980–82)
Keyboardister
Tony Moore – (1977)

Diskografi

Studioalbum
The Soundhouse Tapes (demo) (1979)
Iron Maiden (1980)
Killers (1981)
The Number of the Beast (1982)
Piece of Mind (1983)
Powerslave (1984)
Somewhere in Time (1986)
Seventh Son of a Seventh Son (1988)
No Prayer for the Dying (1990)
Fear of the Dark (1992)
The X Factor (1995)
Virtual XI (1998)
Brave New World (2000)
Dance of Death (2003)
Alle albumene fom. Iron Maiden tom. Fear of the Dark ble utgitt på nytt i 1998.

«Best of...»
Best of the Beast (1996)
Ed Hunter (1999)
17 Numbers By The Beast (2002)
Edward the Great (2002)
The Essential Iron Maiden (2005)

Konsertalbum
Maiden Japan (EP) (1981)
Live After Death (1985) ¹
A Real Live One (1993) ²
A Real Dead One (1993) ²
Live at Donington '92 (1994) ³
A Real Live Dead One (1998) ²
Rock in Rio (2002)
Death on the Road (2005)
¹ Live After Death ble utgitt på nytt i 1998. Den nye utgaven hadde en ekstra CD med fem låter. Disse låtene var inkludert på vinylutgaven da den ble sluppet, men ikke på den originale CD-en.

² A Real Live One og A Real Dead One ble slått sammen og gitt ut på nytt som A Real Live Dead One i 1998.

³ Live at Donington '92 ble gitt ut på nytt i 1998, da originalalbumet kun ble utgitt i et begrenset opplag på 5 000 utgaver.

Videoer
Live at the Rainbow (1981)
Video Pieces (1983)
Behind the Iron Curtain (1985)
Live After Death (1985)
12 Wasted Years (1987)
Maiden England (1989)
Up the Irons - The First Ten Years (1990)
From There to Eternity (1992)
Donington Live 1992 (1993)
Raising Hell (1994)
Classic Albums: The Number Of The Beast (2001)
Rock in Rio (2002)
Visions of the Beast (2003)
The Early Days (2004)
Death On The Road (2006)

Bokser
The Story So Far Part One (1995)
The Story So Far Part Two (1995)
Eddie Head (1998)
Eddie's Archive (2002)

Piczo