Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
PINK FLOYD 1967 Fra Venstre: Nick Mason, Roger Waters, Syd Barrett og Richard Wright.
PINK FLOYD Fra Venstre: Richard Wright, David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters.
Fakta om Pink Floyd:
Pink Floyd er et britisk progressivt rockeband. Med sine poengterte tekster, et pompøst lydbilde, en mystisk aura og sceneshow spekket med effekter er Pink Floyd blitt en av rockens største suksesser.
Bandet er på på 7. plass på listen over artister som har solgt flest plater gjennom historien. De mest kjente utgivelsene er The Piper at the Gates of Dawn (1967), The Dark Side of the Moon (1973), som stod på Billboards top200 i 15 år, Wish You Were Here (1975) og The Wall (1979). Men bandet har også vært preget av interne konflikter. I 1968 ble bandets første frontfigur Syd Barrett tvunget til å forlate bandet på grunn av sin utilregnelige oppførsel. I 1981 sluttet Richard Wright, etter at Roger Waters hadde presset ham til å forlate bandet i forbindelse med innspillingen av The Wall i 1979.
Wright kom ikke tilbake før i 1987, etter at Waters hadde forlatt Pink Floyd to år tidligere. Det siste studioalbumet som er gitt ut, The Division Bell, kom i 1994. Bandets opptrådte sist i anledning Live 8, 2. Juli 2005.
Det var første gang på 24 år den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright opptrådte sammen.
Historie
Oppstarten (1964-66)
Det hele startet da arkitekturstudentene Roger Waters og Nick Mason, begge i begynnelsen av 20-årene, møtte hverandre på Regent Street Polytechnic school i London. De begynte å spille litt sammen, Waters da på gitar og Mason på trommer. I 1965 begynte de å spille sammen med en annen student på samme alder ved skolen, Richard Wright. Wright spilte, som Waters, gitar. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter. Metcalfe spilte bassgitar og Keith Noble og Juliette Gale sang. De lekte med forskjellige bandnavn, inkludert Sigma 6 og The Architectural Abdabs. De spilte nesten bare rhythm and blues-coverlåter i gymsaler og andre små lokaler.
Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette musikkarrieren. To lokale musikere ved navn Syd Barrett og Bob Klose erstattet Metcalfe, Noble og Gale.
Barrett ble bandets rytmegitarist/vokalist og Bob Klose spilte sologitar og sang på enkelte sanger. Waters skiftet til å spille bassgitar og Wright begynte å spille tangentinstrumenter. Barrett ga bandet navnet The Pink Floyd Sound, etter to blues-musikere ved navn Pink Anderson og Floyd Council, som spilte på en plate Barrett hadde liggende hjemme. De droppet tidlig «Sound» i navnet, men var kjent som The Pink Floyd en god stund. Til slutt endret de navnet til bare Pink Floyd. Barretts sans for pop og psykedelisk musikk begynte å prege lydbildet. Sterkt jazz-orienterte Bob Klose forlot bandet før utgangen av 1965 på grunn av at han ikke likte den nye musikalske stilen som Barrett hadde innført.
Syd Barrett-perioden (1966-68)
Da Barrett overtok som sologitarist i Pink Floyd, begynte de selv å skrive egne låter, og hans talent som låtskriver åpenbaret seg tidlig. Sangene «Lucy Leave» og «I'm a King Bee» ble det første de spilte inn, men de ble aldri offisielt utgitt. Ettersom Pink Floyd begynte å skape seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, spesielt ved den viktigste undergrunnsklubben U.F.O., ble de lagt merke til av Peter Jenner og Andrew King. De to ble bandets første managere og inngikk et forretningssamarbeid med bandet i et selskap kalt Blackhill Enterprises. Etterhvert som Pink Floyd i løpet av 1966 begynte å anskaffe seg et eget sangrepertoar, gikk Jenner og King rundt til plateselskapene på frierferd. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for See for Miles Records, hvor de to låtene «Interstellar Overdrive» og «Nick's Boogie» ble foreviget.
En produsent tilknyttet plateselskapet EMI, Norman Smith, ble oppmerksom på Pink Floyd og begynte å jobbe med å få dem tilknyttet selskapet. 4. mars 1967 undertegnet bandet formelt kontrakten til Harvest, et datterselskap til EMI . 11. mars 1967 ble deres første singel «Arnold Layne» sluppet og den nådde 20. plass på den engelske hitlisten. Sangen handlet om en mann som sprang rundt og stjal dameundertøy fra klesstativene om natten, en kjent person fra området hvor Barrett vokste opp. Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som produsent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensiale. «See Emily Play» nådde 6. plass på den engelske hitlisten og ble der i 7 uker.
Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn ble sluppet 5. august 1967 og er i dag sett på som en av platene som definerte den tidlige britiske pop-psykedeliske musikkstilen. Det er et stort mangfold av stiler representert på denne platen, fra den høyst eksperimentielle «Interstellar Overdrive» til den sjarmerende «Scarecrow», inspirert av de landlige omgivelsene rundt byen Cambridge. Dette var også hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour, gitarist i bandene «Joker's Wild» og «Flowers», som litt senere skulle spille en viktig rolle i bandets fremtidige ferd mot stjernestatusen. The Piper at the Gates of Dawn overrasket stort, og nådde 6. plass som sin høyeste plassering på den engelske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått gjennom i hjemlandet.
Men suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Syd Barrett hadde blitt mer og mer upålitelig og hadde en skrantende mental helse som stadig ble verre. Enkelte ganger sto Syd og stirret ut i løse luften, skrudde på gitarstrengene til de var helt ute av stemming, mens bandet spilte konserter. Det var helt tydlig at Barrett var helt ute av stand til å stå på scenen, sannsynligvis på grunn av hans sterkt overdrevne LSD-misbruk, og fordi han hadde psykiske problemer. På det verste tok han LSD daglig, og brukte større og større doser.
Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» floppet, fikk David Gilmour tilbud av Nick Mason om å bli medlem av Pink Floyd i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og det var i praksis Gilmour som hadde lært Barrett å spille gitar. Gilmour skulle først hjelpe Barrett under konsertene, men besetningen med fem medlemmer varte ikke lenge. Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da det var hans materiale og hans person som hadde fått dem der de var. Men noen måneder etter var Syd i så dårlig forfatning at resten av gruppen sluttet å plukke ham opp da de skulle på spillejobber. 6. April 1968 var Syd Barrett formelt ikke lenger en del av Pink Floyd. Managerene Jenner og King valgte å følge Barrett, da de ikke trodde Pink Floyd ville klare seg uten ham. David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger.
Eksperimentell periode (1968-73)
Syd Barrett hadde skrevet nesten hele The Piper at the Gates of Dawn, men bare én av hans sanger ble brukt på bandets neste plate, A Saucerful of Secrets, som ble sluppet i juni 1968. Sangen var «Jugband Blues», som av mange fans blir betraktet som en av hans aller beste sanger. I tillegg ble også to andre låter av Barrett innspilt for albumet, men Roger Waters mente at både «Scream Thy Last Scream» og «Vegatable Man» var for dystre. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelig for fans av Peter Jenner.
Etter at Barrett forsvant måtte de andre bandmedlemmene begynne å skrive sanger på egen hånd. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som tok ansvaret, men begge fant etterhvert ut at de var særdeles dårlige etterligninger av Syd Barrett. Derfor måtte de finne sin egen stil, og på A Saucerful of Secrets var det gjennom tittelsporet som ble kreditert alle medlemmene i bandet og «Set The Controls For The Heart of The Sun» skrevet av Roger Waters, den nye eksperimentelle stilen var mest påfallende.
Pink Floyd ble også involvert i filmmusikk. I 1969 kom albumet Music From the Film More. Det ble spilt inn i løpet av en uke, og er regnet som det mest sprikende albumet til Pink Floyd stilmessig. Både folkrock, hardere rockelåter, psykedelisk musikk, blues, akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet. Samme år gikk de i studio for å spille inn sin neste plate Ummagumma. Ummagumma var et dobbeltalbum som besto av en halvpart live-opptak og en halvpart studio-opptak. Live-opptakene ble gjort i Kent, Birmingham og Manchester i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av eksperimenter fra hver av de fire bandmedlemmene, der hver av dem hadde en halv LP-side hver til disposisjon. Ummagumma nådde 5. plass på hitlistene. Likevel blir albumet, både av bandmedlemmene og mange fans, i dag regnet som Pink Floyds svakeste album.
I 1970 kom Atom Heart Mother. Albumet nådde 1. plass på albumlisten i Storbritannia. Likevel har David Gilmour senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket», og tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Uansett var Atom Heart Mother et musikalsk vendepunkt og ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet, et 23 minutters verk, skylder mye til orkestreringen og koringen produsent Ron Geesin skrev til sangen. Denne utviklingen fortsatte i bidragene til filmen Zabriskie Point som kom samme år.
Bandets lydbilde var langt mer fokusert på Meddle fra 1971. Den episke 23 minutter lange «Echoes» og den rytmiske «One of These Days» var blant det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd hadde gitt ut noengang. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemning i 2004 kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider. Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer pop-jazz-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3. plass for Meddle på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen Live at the Pompeii.
Obscured by Clouds, ble sluppet i 1972 som filmmusikken til filmen La Valleé (The Valley). Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde 6. plass på listene der. Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med The Dark Side of the Moon. Med flere kortere sanger var Obscured By Clouds et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. «Childhood's End» skrevet av David Gilmour, er forøvrig den siste låten på et Pink Floyd-album før A Momentary Lapse of Reason der Roger Waters ikke bidro til teksten.
Gjennombruddsperioden (1973-77)
Dark Side of the Moon er trolig Pink Floyds største suksess gjennom alle tider, og har i flere avstemninger blitt kåret til tidenes beste album. Den lå i 741 uker (derav 591 sammenhengende uker fra 1973 til 1988) på USAs Topp 200 Billboard hvor plata nådde førsteplassen. Dark Side of the Moon satte mange nye rekorder som følge av dens suksess, og ble følgelig en av verdens mest solgte plater gjennom alle tider. I Pink Floyds hjemland, England, er det antatt at hver femte husstand har en versjon av albumet.
Plata var opprinnelig et konseptalbum som tok for seg alle de forskjellige påkjenningene en går igjennom i løpet av livet. Sammen satte de opp en liste av temaer: «Breathe» handler om leve livet når du har sjansen; «On the Run» handler om det å reise, og spesielt frykt for å fly; «Time» tar for seg det å bli eldre, og tidens relativitet; «The Great Gig in the Sky» (opprinnelig kalt «Mortality Sequence» og «Religious Theme» gjennom innspillingen) handler om døden og religion; «Money» snakker om rikdommen som ofte kommer med det å være berømt; «Us and Them» tar for seg voldelige konflikter i et samfunn; og «Brain Damage» rørte borti vårt økende problem med sinnslidelser og nevroser i verden, og hvordan de gjerne kan være resultatene av de temaene beskrevet ovenfor.
Takket være en ny 16 kanalers miksepult og de utallige timene studiotekniker Alan Parsons brukte på The Dark Side of the Moon sammen med resten av bandet, satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk. Selv om Pink Floyd helt fra starten av ikke hadde vært et band drevet frem av singler, ble «Money» en topp 20-låt i USA.
Nå var Pink Floyd blitt verdensstjerner, men de var svært usikre på hvordan de skulle følge opp suksessen fra Dark Side Of The Moon. Etter at bandet skrinla et albumprosjekt der huslige gjenstander skulle være de eneste instrumentene, startet innspillingen av Wish You Were Here i 1975. Som Dark Side Of The Moon ble det et tema-album om fraværenhet og musikkindustrien. I tillegg til det klassiske tittelsporet «Wish You Were Here», inneholder også plata det som av Pink Floyd-fansen blir regnet som bandets beste sang noensinne, «Shine On You Crazy Diamond». Teksten er en hyllest til Syd Barrett fra Roger Waters som alltid hadde hatt dårlig samvittighet over å ha vært med å skvise ut sin tidligere venn fra bandet. Musikken er skrevet av alle i bandet, unntatt Nick Mason. Albumet inneholder også de episke «Welcome to the Machine» og «Have a Cigar» (sunget av Roy Harper), som viser Waters' syn på plateindustrien. Bandet oppnådde sitt første transatlantiske nummer 1-album med Wish You Were Here.
Roger Waters-perioden (1977-85)
Roger Waters fortsatte å tilrive seg mer kontroll i bandet, og Animals fra 1977 var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' samfunnssyn. Albumet er til en viss grad basert på George Orwells suksessroman Animal Farm. Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder (de kyniske forretningsmennene), Griser (Korrupte politikere og moralister) og sauer (Resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). Låten «Dogs» var den eneste som Waters ikke ble kreditert for alene, men David Gilmour var likevel svært sentral på albumet. I tillegg til at hans gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskriving, og mindre om å øve for å bli en bedre musiker.
Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på The Wall. Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettsstadioner, der han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i Montreal i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på The Wall, som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum. Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet. Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turnéen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap. Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Låten «Another Brick In The Wall, part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble The Wall fulgt opp av filmen Pink Floyd The Wall regissert av Alan Parker, med Bob Geldof i hovedrollen.
I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. The Final Cut viste enda tydeligere Waters' posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters - fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere, og Gilmour nektet å bli kreditert som produsent fordi han mente platen var for dårlig. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har The Final Cut har en høy status blant mange av bandets tilhengere.
David Gilmour-perioden (1985-1995)
Etter kontraktsuenigheter med plateselskapet og manager Steve O'Rourke valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på en solokarriere. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spille inn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved å ha forlatt bandet, ikke hadde gode sjanser juridisk, ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene som omhandlet The Wall, og til den oppblåsbare grisen fra Animals. (De gjenværende medlemmene omgikk dette etter å ha lagt til to testikler på grisen).
Gilmour og Mason beholdt de andre rettighetene, og retten til å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale en hvis sum til hverandre for bruk av låter skrevet av motparten under konserter. Det ble også gjort noen kreditteringsmessige endringer som skulle brukes i forbindelse med enkelte spesialutgivelser av The Dark Side of the Moon, som kom Roger Waters og Richard Wright til gode.
Da A Momentary Lapse of Reason ble utgitt i 1987 var også Richard Wright tilbake i bandet, men ble foreløpig bare regnet som studiomusiker. Selv om albumet fikk variable mottakelser var det en salgsmessig opptur i forhold til The Final Cut. I tillegg fikk bandet en radiohit med «Learning To Fly». Også den påfølgende turneen var en stor suksess, og den endte først i 1990, tre år etter at den hadde startet. Da livealbumet Delicate Sounds of Thunder ble utgitt i 1988, var Wright igjen fullverdig medlem av Pink Floyd.
I 1994 ble The Division Bell utgitt. Albumet ble godt mottatt av de fleste kritikere, og solgte enda bedre enn den foregående utgivelsen. David Gilmour var nå den dominerende kraften i Pink Floyd, men fikk hjelp med tekstene fra sin nåværede kone Polly Samson. Samtidig var Richard Wright og Nick Mason mer sentrale enn på mange år. Division Bell er det siste studioalbumet som er gitt ut av Pink Floyd. Samme år var Pink Floyd på en større verdensturné som kulminerte med 13 utsolgte konserter i London. På livealbumet P*U*L*S*E som kom i 1995 var blant annet hele Dark Side of the Moon og Syd Barrett-låten «Astronomy Domine» med.
Soloarbeid og Live 8 (1996-)
I 1996 ble bandet tatt opp i Rockens æresgalleri, hvor bandet spilte «Wish You Were Here» med Billy Corgan (fra The Smashing Pumpkins).
Roger Waters har hatt et særdeles dårlig forhold til resten av Pink Floyd etter at han forlot bandet, men han klarte likevel gjennom mellommannen James Guthrie å samarbeide med de andre medlemmene om utgivelsen av samlealbummet Echoes i 2001. Etterhvert fikk Waters reparert vennskapet til Nick Mason, noe som førte til at Mason opptrådte som gjestemusiker på to av Roger Waters' solokonserter i 2002. Samme år opptrådte Richard Wright på noen av David Gilmours solokonserter.
Bandets langvarige manager Steve O'Rourke døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i oktober 2003, mens den amerikanske komponisten Michael Kamen, kjent for sitt arbeid med Pink Floyd The Wall, David Gilmour og Roger Waters, døde i november samme år.
Nick Mason ga i 2004 ut boken «Inside Out: A Personal History of Pink Floyd». Mason dro på en utgivelsesturné til forskjellige europeiske og amerikanske byer hvor han promoterte den med intervjuer, signerte bøker og møtte fans. Boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt.
Pink Floyd har ligget brakk siden 1995, selv om bandet offisielt aldri har vært oppløst. Men 2. juli 2005 maktet Bob Geldof å få Waters til å opptre sammen med Gilmour, Mason og Wright i forbindelse med Live 8. Det var første gang de fire hadde stått på scenen sammen siden 1981. I november 2005 ble en DVD utgitt med konsertopptakene fra Live 8-konserten, i tillegg fra opptak da bandet øvde inn låten «Wish You Were Here» i forkant av gigantkonserten. Roger Waters har også siden sagt på sine nettsider at han kan være klar for å fortsette å spille sammen med Pink Floyd. Den 16. november ble Pink Floyd tatt opp i «UK Music Hall Of Fame», det nystartede britiske svaret på Rockens æresgalleri, hvor Nick Mason og David Gilmour tok imot prisen fra Pete Townshend.
Litteratur
Det er gitt ut en rekke bøker om Pink Floyd. Den eneste nordiske boken er norsk, og er skrevet av journalist og musiker, Kurt E. Holm.
Et lite utvalg:
Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år, Kurt E. Holm, 1995
The Pink Floyd Encyclopedia, Vernon Fitch, 1998
Inside Out - A Personal History of Pink Floyd, Nick Mason, 2004
Diskografi
Studioalbum:
1967 - The Piper at the Gates of Dawn
1968 - A Saucerful of Secrets
1969 - Music From the Film More - filmmusikk
1969 - Ummagumma - dobbeltalbum, live og studio
1970 - Atom Heart Mother
1971 - Meddle
1972 - Obscured by Clouds - filmmusikk
1973 - The Dark Side of the Moon
1975 - Wish You Were Here
1977 - Animals
1979 - The Wall - dobbeltalbum
1983 - The Final Cut
1987 - A Momentary Lapse of Reason
1994 - The Division Bell
Ny-utgivelser:
2003 - The Dark Side of the Moon - 30-års jubileumsversjon
2004 - The Final Cut - med et nytt spor
Samlealbum:
1971 - Relics
1974 - Masters of Rock
1974 - A Nice Pair
1981 - A Collection of Great Dance Songs
1983 - Works
1992 - Shine On - CD-boks
1992 - The First Singles - del av Shine On.
2001 - Echoes
Livealbum:
1969 - Ummagumma - dobbeltalbum, live og studio
1988 - Delicate Sound of Thunder - dobbeltalbum
1995 - P*U*L*S*E - dobbeltalbum
2000 - Is There Anybody Out There? The Wall Live 1980-81 - dobbeltalbum
2005 - London 1966/1967
Andre utgivelser
1970 - Zabriskie Point - filmmusikk, flere artister deltar på albumet
1974 - Live at Pompeii - konsertfilm/dokumentar
1982 - Pink Floyd The Wall - Film (drama, musikal)
1988 - Delicate Sound of Thunder - konsertopptak, VHS
1995 - P-U-L-S-E - konsertopptak, VHS
2003 - Live at Pompeii: Directors Cut - nyutgivelse på DVD
2005 - Live 8 - konsertopptak med flere artister, DVD
2006 - P-U-L-S-E - nyutgivelse på DVD
Medlemmer
Syd Barrett - Gitar og vokal (1965-68)
David Gilmour - Gitar og vokal (1968-)
Nick Mason - Trommer og perkusjon (1965-)
Roger Waters - Bass og vokal (1965-85, én opptreden i 2005)
Richard Wright - Tangenter og vokal (1965-81, 87-)
Bob Klose (Gitar og vokal) var medlem av bandet i dets første år, men han var aldri med på noen offisielle utgivelser.
